Magnesium

Prøvemateriale

Serum

Prøvetaking

Serumrør med gel.

Se Blodprøvetaking og -håndtering

Prøvevolum

Minimum: 0,5 mL serum

Prøvebehandling

Prøven oppbevares stående i minst 30 minutter og sentrifugeres innen 2 timer

Holdbarhet

• Serum: 7 døgn
• Li- Heparinplasma: 24 timer. (Benyttes internt ved sykehuset)

Feilkilder

Langvarig bruk av stase i forbindelse med prøvetaking kan påvirke prøvesvaret

Analysen utføres ved

• Medisinsk biokjemi, Arendal
• Medisinsk biokjemi, Flekkefjord
• Medisinsk biokjemi, Kristiansand

Forventet svartid for rutineprøver

Utføres daglig

Magnesium er et essensielt spormetall. Hos en voksen person inneholder kroppen omkring 25 g magnesium. Omtrent halvparten er lokalisert i skjelettet og like mye finnes intracellulært. Etter kalium er magnesium det dominerende intracellulære kation og bare ca. 1 % av total mengde finnes ekstracellulært. I plasma er 30-35% av magnesium proteinbundet, hovedsakelig til albumin. Den nevromuskulære transmisjonen påvirkes av magnesium-ioner på samme måte som av kalsium-ioner. Balansen mellom intra- og ekstracellulært magnesium påvirkes av pH og syre/base-status tilsvarende som for kalium (1,2).

Magnesium er en nødvendig kofaktor for mange enzymer. Av et daglig inntak på 10 - 20 mmol magnesium blir omtrent 1/3 absorbert. En større andel kan bli absorbert hvis inntaket er lavere. Magnesium utskilles i urinen etter glomerulær filtrasjon, vanligvis reabsorberes omkring 96% av dette i tubuli. Ved magnesiummangel øker reabsorpsjonen til mer enn 99%. Økt aktivitet av PTH øker reabsorpsjonen av magnesium, mens økt s-kalsium, økt natriurese (diuretika) og alkohol hemmer reabsorpsjonen.

Magnesium-mangel kan føre til tretthet, muskelsvakhet, tetani, kramper og hjerterytmeforstyrrelser. Hypomagnesemi kan medføre hypokalemi og hypokalsemi som ikke responderer på behandling før magnesiummangelen er korrigert. Magnesiumkonsentrasjonen er redusert ved overvekt, diabetes og hypertensjon og magnesium har blitt foreslått som en markør for metabolsk syndrom. Hypermagnesemi kan medføre forlenget atrioventrikulær ledningstid, lammelser, hjerte- og respirasjonsstans.

Mistanke om magnesiummangel, for eksempel malnutrisjon, malabsorpsjon, langvarig parenteral ernæring, langvarig diare eller drenasje fra tarmkanalen, alkoholisme, uklare tetani- og krampetilstander, hjerterytmeforstyrrelser, hypokalsemiske og hypokalemiske tilstander som ikke responderer på behandling.

Mistanke om magnesiumoverskudd, for eksempel akutt nyresvikt og kronisk nyresvikt i sent stadium.

Tilgjengelig ved forespørsel

Høye verdier: Nyresvikt. Addisons sykdom, hypotyreose, litiumbehandling, milk-alkali syndromet, hyperparatyreoidisme.

Lave verdier: Alvorlig malnutrisjon, malabsorpsjon, kronisk alkoholisme. Bruk av diuretika, tubulære nyreskader, hyperaldosteronisme, hypoparatyreoidisme, langvarig diare, langvarig drenasje fra tarmkanal. Ved behandling av diabeteskoma viser s-magnesium samme forløp som s-kalium: Initialt høye verdier som synker når acidosen bedres og cellenes glukoseopptak normaliseres med insulin.

Feilkilder: Hemolyse gir falskt høy s-magnesium.