Urinstoff, Karbamid, døgnurin

Sist oppdatert: 31.05.2024
Utgiver: Sørlandet sykehus
Versjon: 0.2
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Labteknisk 

Pasientforberedelse
Instruer om korrekt samling av døgnurin.

Se informasjon vedr. samling her

 

Prøvetaking
10 mL av en godt blandet døgnurin, uten tilsetning

Oppgi døgndiurese!

 

Prøvemateriale

Urin

 

Prøvetaking

Døgnurin samlebeholder

 

Prøvevolum

10 ml døgnurin

 

Prøvebehandling

Oppbevares ved 4 °C i samleperioden.

 

Holdbarhet

2 døgn i romtemperatur

7 døgn i kjøleskap

 

Feilkilder

 

Analysen utføres ved

Medisinsk biokjemi, Arendal
Medisinsk biokjemi, Flekkefjord
Medisinsk biokjemi, Kristiansand

 

Forventet svartid for rutineprøver

Daglig

Bakgrunn 

Se også Urinstoff, karbamid i plasma. Karbamid er den viktigste ekskresjonsformen for nitrogen ved nedbrytning av aminosyrer. Mer enn 90% av karbamid utskilles via nyrene, resten skilles ut via GI traktus og hud. Karbamid filtreres fritt i nyrenes glomeruli og diffunderer delvis tilbake til interstitiet og videre tilbake til plasma (ingen reabsorpsjon, eller sekresjon) (1). Utskillelsen av karbamid øker med økende diurese og synker ved lav diurese/oliguri.

Indikasjoner 

Vurdering av endringer i protein- og aminosyreomsetningen. Har liten plass i klinisk diagnostikk og behandling, men gir en pekepinn på samlet nitrogenbalanse, og kan brukes som retningslinje i behandling med parenteral ernæring (1).

Referanseområder 

Kvinner og menn: 330 – 580 mmol/døgn (2)

Analytisk og biologisk variasjon  

Tilgjengelig ved forespørsel

Tolkning 

Høye verdier sees ved økt produksjon av karbamid.

 

Lave verdier sees ved redusert produksjon og ved redusert ekskresjon. Se omtalen av s-karbamid.

Nb 

Oppgi døgndiurese!

Referanser 

  1. Rifai N, Horvath AR, Wittwer CT. Tietz Textbook of clinical chemistry and molecular diagnostics. 6.utg.St Louis;Elsevier Saunders;2018.
  2. Nilsson-Ehle P, Söderlund MB, Theodorsson E. Laurells klinisk kemi i praktisk medicin. 9.utg.Lund: Studentlitteratur; 2012