Dehydrering og parenteral væskebehandling
Sist oppdatert: 06.02.2026
Mer informasjon
Publisert dato: 06.02.2026
Utgiver: Enhet for sykehjemsmedisin, Bergen kommune
Versjon: 1.1
Forfatter: Kristian Jansen
Tidligere versjoner
Foreslå endringer/gi kommentarer
Bakgrunn
- Dehydrering er hyppig forekommende i sykehjem
- Gamle og skrøpelige, spesielt dem med demens, har ofte redusert væske- og næringsinntak, og sykehjemspersonalet bør være bevisst på endringer i væskeinntak og forebyggende tiltak
- Både pasient og pårørende kan ha bekymringer rundt redusert væske- og næringsinntak. Det er derfor viktig å kommunisere godt om dette med pasient og pårørende, se Kommunikasjon med pasienter og pårørende
- Redusert mat- og væskeinntak er en konsekvens av all alvorlig sykdom, og eventuell behandling av dette kan medføre bivirkninger og/eller samarbeidsvansker, se Palliasjon
Vanlige årsaker
- Redusert tørstefølelse
- Kognitiv svikt
- Kan glemme å drikke
- Kan få eksekutiv svikt
- Svelgeproblemer
- Nevrologisk sykdom (f.eks. hjerneslag, Parkinsons sykdom og ALS)
- Gastrointestinal sykdom (f.eks. kreft i spiserør/magesekk/hode-halsregionen)
- Demens
- Medikamenter
- Kan øke væsketapet (f.eks. diuretika)
- Kan gi gastrointestinale bivirkninger (f.eks. antibiotika, jerntilskudd, psykofarmaka og opioider)
- Akutt sykdom
- Feber, kvalme, oppkast, diaré
- Generell svekkelse i akuttfasen som gir redusert væskeinntak
- Endringer i sirkulasjon/økt kapillær permeabilitet (f.eks. ved sepsis)
Diagnostikk og gradering
- Symptomer og kliniske tegn, selv om de er uspesifikke og upålitelige, er likevel viktigst i vurderingen av hydreringsgrad for sykehjemspasienter
- En skjønnsmessig vurdering av hydreringsdrag kan gjennomføres som vist under:
| Kliniske tegn | Mild dehydrering | Moderat dehydrering | Alvorlig dehydrering |
| Allmennsymptomer | Ingen | Tretthet, svimmelhet, forvirring | Redusert bevissthet |
| Kapillær fylningstid | Normal (< 2 sek,), eller lett forsinket (2-3 sek.) | 3-4 sek. | > 4 sek. |
| Hudturgor (underarm) | Vanligvis < 2 sek. | 2-5 sek. | Stående hudfolder (> 5 sekunder) |
| Øyne | Uendret | Innsunkne | Dypt innsunkne |
| Slimhinner | Fuktige | Tørre | Meget tørre |
| Respirasjon | Uendret | Normal, rask eller dyp | Dyp og rask |
| Puls | Uendret | Uendret eller rask | Rask og svak |
| Urinproduksjon | Normal eller lett redusert | Redusert og konsentrert | Oliguri eller anuri, svært konsentrert urin |
| Vekttap (siste 5 døgn) | < 1 % | 1-2 % | >= 3 % |
- Blodprøvesvar som kan gi informasjon om dehydrering
- Hypernatremi
- Stigning i Hb og hematokrit
- Kreatininstigning og fall i eGFR
- Hypokalemi -magnesemi - fosfatemi (spesielt ved tap fra GI-traktus)
- Serumosmolalitet >300 mOsm/kg er mer presist enn kliniske tegn for å identifisere lavinntaksdehydrering hos eldre voksne (ESPEN guideline on clinical nutrition and hydration in geriatrics), men er ikke tilgjengelig i sykehjem i Bergen Kommune
Behandling
- Oral væsketilførsel
- Utforsk alltid muligheten for enkle tiltak først
- Gjør drikke tilgjengelig for pasienten og hjelp til ved behov
- Variert og hyppig tilbud om drikke
- Vurder bruk av drikkeliste
- Utforsk alltid muligheten for enkle tiltak først
- Parenteral væskebehandling
- Subkutan administrasjon er vanligvis å foretrekke
- Er raskere å anlegge enn intravenøs tilgang, og er mindre teknisk krevende, mindre ubehagelig for pasienten, og gir færre bivirkninger og komplikasjoner (infeksjonstendens, overhydrering og lungeødem)
- Plasser subkutan kanyle primært på abdomen, lår, eller rygg over skulderblad, og unngå ødematøse eller infiserte områder
- NaCl, Ringer-acetat og 5 % glukoseoppløsning kan alle gis subkutant
- Veiledende volum og hastighet for tilførsel ved subkutan væskeinfusjon:
- Subkutan administrasjon er vanligvis å foretrekke
| Total mengde væsketilførsel | Volum (ml) | Anbefalt infusjonstid (timer) |
| Liten | 500 | 4-6 |
| Standard | 1000 | 8-12 |
| Høy | 2000 (maks. 1000ml per innstikksted per døgn) | 24 |
- Intravenøs administrasjon er primært egnet for korrigering av elektrolyttforstyrrelser, og akutt sykdom med behov for rask volumøkning (f.eks. ved sepsis)
- Veneflon/subkutan kanyle bør sjekkes daglig, og byttes ved ubehag eller tegn til infeksjon
- det ses ofte et lokalt ødem under innstikksted ved subkutan administrasjon, som forsvinner raskt etter infusjon (<2 timer). Dette regnes ikke som bivirkning
- Spesielt skrøpelige pasienter
- Gjør alltid en individuell vurdering om behandlingsnivå (helst tverrfaglig; lege og sykepleier) med utgangspunkt i:
- Klinisk indikasjon (dehydreringens alvorlighetsgrad)
- Pasientens forventede samarbeidsevne
- Pasientens og/eller pårørendes ønsker
- Risikoen for ubehag og bivirkninger ved behandlingen
- Vurder tiltak som fremmer orale væsketilførsel først
- Vær forsiktig med parenteral væskebehandling (spesielt intravenøs) hos pasienter med alvorlig hjertesvikt og/eller uttalt hypoalbuminemi (< 20 g /L)
- Kan gi økt risiko for plagsomme sentrale og perifere ødemer
- Om parenteral væskebehandling likevel vurderes, velg i så fall minste volum (300-500 ml), langsom infusjonstid (30-75 ml /time) og kort behandlingstid (<= 3 døgn under nøye klinisk oppfølging)
- Væskebehandling av døende er svært sjelden indisert
- Hovedoppgaven i denne fasen er kommunikasjon med pasient og pårørende, se Kommunikasjon med pasienter og pårørende
- Behandling med et mindre volum (500ml) regnes som lite risikabelt og kan vurderes i enkelte tilfeller:
- Dersom man er i tvil etter nøye tverrfaglig vurdering og dialog med pårørende om nytte, risiko og ønske, og/eller ved høyt behandlingstrykk fra pårørende
- Gjør alltid en individuell vurdering om behandlingsnivå (helst tverrfaglig; lege og sykepleier) med utgangspunkt i:
Kommunikasjon med pasient og pårørende om væskebehandling
- Kommunikasjon med pasient og pårørende om parenteral væskebehandling er viktig for å planlegge tiltak, se Kommunikasjon med pasienter og pårørende
- Det følgende er et forslag til struktur og innhold i en typisk dialog med pasient eller pårørende om væskebehandling i sykehjem, med utgangspunkt i Fire gode vaner:
- Vær nysgjerrig på pårørendes forståelse og tidligere erfaringer med væskebehandling
- Vis medfølelse for pårørendes bekymringer knyttet til væskeinntak
- Start en dialog om balansen mellom nytte og risiko, med fokus på pasientens velvære:
- «Manglende evne til å innta væske er til stede ved all alvorlig sykdom, og er noe vi kan behjelpe, men kanskje bare midlertidig»
- «Jeg er usikker på gevinsten ved å gi væske nå»
- «Jeg er bekymret for at det kan påføre NN plager i form av….(ubehag, samarbeidsvansker, økt ødem, tungpust, infeksjonsfare, være en behandling NN ikke ville ha ønsket)»
- «Det vi kan gjøre er….(å tilby drikke, fukte munn, eventuelt behandlingsforsøk med parenteral væske)»
- Ved tvil om indikasjon, eller dersom pårørende har forskjellige synspunkter, er det viktig å gi rom for dette, men forankre behandlingen i hva som er viktig for pasienten, f.eks. ved å spørre:
- “Hva tror dere NN selv ville ha ønsket i en slik situasjon?”
- Oppsummer samtalen og åpne for spørsmål
Kopiert
