Digitoksin

Digitoksin er et digitalisglykosid som brukes ved noen typer av hjertesvikt og ved kroniske supraventrikulære arytmier med rask ventrikkelfrekvens. Virkningen er redusert eksitabilitet og impulsledning i hjertets ledningssystem trolig på grunn av økt kolinerg og redusert adrenerg aktivitet. Absorpsjonen av digitoksin er nær 100% etter peroral tilførsel, med maksimal konsentrasjon 3-6 timer etter tablettinntak. Digitoksin metaboliseres i leveren, og mindre enn 2% utskilles i uforandret form. Halveringstiden varierer fra 3-16 døgn, med et gjennomsnitt på 7 døgn. I plasma er mer enn 95% av digitoksin bundet til proteiner, hovedsakelig albumin. Karbamazepin, fenytoin, fenobarbital og rifampicin kan øke eliminasjonen av digitoksin. Verapamil er rapportert å redusere eliminasjonen. Vanlige symptomer på intoksikasjon er trøtthet, kvalme, oppkast, synsforstyrrelser som endret fargesyn og ulike hjertearytmier, spesielt bigemini.

Terapikontroll, mistanke om bivirkning, intoksikasjon, manglende terapeutisk effekt, dårlig compliance, interaksjon, bruk av doser utenfor anbefalt område og medisinsk-juridiske forhold.

Pasientforberedelse
Ved vurdering av analyseresultatet i relasjon til terapeutisk område, er det viktig at prøven tas slik at bunnkonsentrasjonen blir målt, dvs. rett før neste dose. På grunn av den lange halveringstiden tar det 3-5 uker etter siste dosejustering før likevektskonsentrasjon nås.
Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning. Unngå langvarig stase.

Det veiledende terapeutiske området for digitoksin ved hjertesvikt og sinusrytme, hvor digitalisglykosider vanligvis ikke er indisert som første eller annenhåndsmidler, er basert på resultatene fra en stor klinisk studie av digoksin i kontinuerlig langtidsbehandling av hjertesvikt med sinusrytme (1) som viste at lave digoksinkonsentrasjoner (0,6-1,2 nmol/L) var assosiert med bedre overlevelse enn konsentrasjoner >1,2 nmol/L). Ved bruk av digitalisglykosider ved hjertesvikt og sinusrytme anbefales derfor terapiområdene 0,6-1,2 nmol/L for digoksin og 8-15 nmol/L for digitoksin, den siste ut fra omregning basert på forskjellen i potens mellom digitoksin og digoksin. Den kliniske erfaring er at det kan være behov for noe høyere konsentrasjoner ved kronisk supraventrikulær takyarytmi, som er den vanligste indikasjon i  Norge, enn ved hjertesvikt med sinusrytme, men store studier ligger ikke til grunn for terapiområdet på denne indikasjon. Ved konsentrasjoner over det angitte terapeutiske området er nøye oppfølging av klinisk effekt og måling av serumkonsentrasjon spesielt viktig for å unngå toksisk effekt. Risikoen for toksisitet antas å øke betydelig ved digoksinkonsentrasjon >2,5-3,0 nmol/L og digitoksinkonsentrasjon >30-40 nmol/L. 
Det er en betydelig overlapping mellom terapeutisk og toksisk område på grunn av interindividuelle forskjeller. Akutt hjerteinfarkt, myokarditt, hypotyreose, hypoksi, hypokalemi, hypomagnesemi og hyperkalsemi øker følsomheten for digitoksin. Ved hypertyreose sees redusert effekt. Fordi det er den totale konsentrasjon i serum som måles, bør pasienter med hypoalbuminemi innstilles på noe lavere konsentrasjon enn vanlig pga. redusert proteinbinding i serum.

8 - 15 nmol/L
 
Kommentarer til terapeutisk område
Veiledende terapiområde ved hjertesvikt og sinusrytme. Ved kronisk supraventrikulær takyarytmi, se avsnittet tolkning.