Differensialtelling av leukocytter i blod

Utredning av infeksjoner og av anemier. Mistanke om leukemi. Allergiske lidelser. Se også leukocytter i blod.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
EDTA-rør. Unngå langvarig stase.

De beste er å analysere prøvetakingsdagen (innen 24 timer), men celletellere kan analysere maskinell diff. av leukocytter med rimelig god presisjon og nøyaktighet inntil 48 t etter prøvetaking.

Ved differensialtelling på hematologiinstrument vil instrumentet kunne varsle om funn av suspekte unormale celler, som for eksempel blastceller, stavkjernede nøytrofile granulocytter, atypiske lymfocytter, kjerneholdige erytrocytter og trombocyttaggregater. Disse varslene blir vurdert. Ved funn av usikker betydning supplererer laboratoriet med mikroskopisk vurdering av blodutstryk.

Økt antall nøytrofile granulocytter kan sees ved stress og inflammasjoner, særlig ved infeksjoner, bruk av glukokortikoider, foruten ved leukemier (særlig høye verdier ved kronisk myelogen leukemi).

Redusert antall nøytrofile granulocytter kan sees ved toksisk beinmargsdepresjon og maligne prosesser i beinmarg, men kan også forekomme ved f.eks. sepsis og ved immunologiske sykdommer. Det er direkte sammenheng mellom antall nøytrofile granulocytter og infeksjonstendens. Alvorlig nøytropeni defineres som antall nøytrofile granulocytter mindre enn 0,5 × 10⁹/L. Infeksjonsrisiko øker ytterligere ved verdier ned mot 0,0 ×10⁹/L.

Økt antall eosinofile granulocytter kan sees ved blant annet allergiske lidelser som astma og legemiddelallergier, kronisk myelogen leukemi, lymfom og andre kreftsykdommer, parasittinfeksjoner, sykdommer i hud, lunger og bindevev, behandling med visse cytokiner. Grad av eosinofili gir begrenset informasjon om årsak. Svært kraftig eosinofili ( >100 × 10⁹/L) gir klar mistanke om myeloproliferativ sykdom. Allergiske sykdommer gir oftest ikke eosinofili >1,5 × 10⁹/L og sjelden >5 × 10⁹/L.

Økt antall basofile granulocytter er rapportert å forekomme ved allergiske reaksjoner, kronisk myelogen leukemi (KML), polycytemia vera, ioniserende stråling, hypotyreose, kronisk hemolytisk anemi og etter splenektomi. Det finnes imidlertid svært begrenset med dokumentasjon for dette, med untak av KML. Det foreligger også metodiske problemer med automatisk telling av basofile som kan føre til både overestimering og underestimering av antallet. For mange instrumenter vil en stor andel av prøvene med resultat over øvre referansegrense sannsynligvis representere prøver med falsk økning som følge av at hematologiinstrumentet har telt andre celler som basofile. Dersom det er klinisk relevant bør derfor antallet basofile verifiseres ved blodutstryk eller eventuelt med flowcytometri i immunfenotyping.

Økt antall lymfocytter ses ved mange tilstander. Det er viktig å skille mellom reaktiv lymfocytose og klonal lymfocytose.
Reaktiv lymfocytose ses ofte ved virale infeksjoner. Akutte bakterielle infeksjoner gir sjelden lymfocytose, et unntak er imidlertid pertussis som kan gi kraftig lymfocytose. Andre årsaker til reaktiv lymfocytose er blant annet: Hypersensitivitet (f. eks legemiddelutløst), «stressutløst» (f. eks ved traume og akutt hjertesykdom) og etter splenektomi.
Klonal lymfocytose ses ved maligne lymfoproliferative sykdommer. Lymfocytter >20 × 10⁹/L ses sjelden ved reaktive tilstander og gir mistanke om lymfoproliferativ sykdom dersom det ikke foreligger annen kjent årsak.

Redusert antall lymfocytter kan ses ved blant annet bakterie- og soppinfeksjoner, postoperativt, malignitet, glukokortikoidbehandling, cytotoksisk behandling, strålebehandling, traume og blødning, immunsupressiv behandling, HIV og annen immunsvikt

Økt antall monocytter ses ved mange tilstander. Det er viktig å skille mellom reaktiv monocytose og monocytose som følge av myeloproliferativ sykdom. Reaktiv monocytose ses ofte ved kroniske infeksjoner og inflammatoriske sykdommer, men kan også forekomme ved mer akutte infeksjoner og ved en rekke forskjellige typer kreftsykdommer. Persisterende monocytose uten kjent årsak kan gi mistanke om myeloproliferativ sykdom.

Redusert antall monocytter kan ses ved kortikosteroidbehandling og for øvrig gjerne ved tilstander som gir cytopeni, f. eks. ved cytostatikabehandling.

Se ellers om tolkning av leukocytter, trombocytter og hemoglobin i blod samt erytrocyttindekser.

De fleste hematologiske celletellere inndeler leukocyttene i lymfocytter, monocytter og nøytrofile, eosinofile og basofile granulocytter (5-parts diff), men enkelte inndeler bare i lymfocytter, monocytter og granulocytter (3-parts diff). Noen celletellere har 6-parts diff. med separat fraksjon for umodne granulocytter.

Rekvirenter kan bestille enkelt hematogram (CBC, complete blood count) eller utvidet hematogram, såkalt CBC med differensialtelling med angivelse av prosentvis fordeling av de hvite blodlegemene i tillegg.

Hematogrammene

Analyseinstrumentet analyserer alltid CBC selv om bare en enkelt av dem er rekvirert, men kun det rekvirerte blir rapportert ut. Telling av retikulocytter (retic) og differensialtelling av hvite blodlegemer (CBC m/ diff) må rekvireres i tillegg til CBC. Når bare CBC er rekvirert rapporteres hemoglobin, leukocytter, erytrocytter, trombocytter og MCV, og beregnet hematokritt og, MCH. MCHC beregnes, men rapporteres ikke ut.
Ved CBC m/ differensialtelling rapporteres i tillegg prosentvis fordeling av nøytrofile-, eosinofile- og basofile granulocytter, lymfocytter, monocytter.

Hematogrammene er grafiske fremstillinger av de ulike parametrene. Dette kan forenkle tolkningen av og gi tilleggsinformasjon om størrelsesforskjeller, granuleringer, aggregater, kjernelobularitet, modningsgrad, kjerneinnhold og forskjellige fordelinger/populasjoner av celler etc., men som ikke rapporteres ut automatisk. Dette kan rapporteres ut dersom legekommentar er ønsket, men det krever kliniske opplysninger. Mer om dette under de respektive analyser.

Det er i tillegg satt egne grenser ("flagg") for når et svar ringes rekvirent og når det lages blodutstryk. Se under de respektive analyser for mer informasjon.

Ved henstand av blodprøven utover ett døgn, spesielt i værelsestemperatur vil de røde blodlegemene øke i størrelse og falsk høy MCV og hematokrit, mens MCHC blir falsk lav. Myeloperoxidaseinnholdet i leukocyttene som kan farges og benyttes ved differensialtellingen av de hvite kan mangle hos enkelte. I tillegg tapes aktiviteten av enzymet in vitro i eldre prøver, og eldre prøver gir derfor upålitelige differensialsvar. Antall hvite blodlegemer som ikke lar seg identifisere betegnes forskjellig avhengig av instrument og kan indikere blaster, plasmaceller eller atypiske lymfocytter (virocytter/aktiverte lymfocytter). Antall over en viss terskelverdi flagges og det lages blodutstryk dersom ikke gjort ved tidligere anledning. Mer om dette under Blodutstryk.

Utførende laboratorium: Bærum, Drammen og Kongsberg sykehus

- Instrument: Sysmex XN

- Metode: Impedanse og flowcytometri

Utførende laboratorium: Ringerike sykehus

- Instrument: Advia 2120i (Siemens)

- Metode: Flowcytometri

Utførende laboratorium: Kongsberg, Ringerike og Hallingdal  Sjukustugu 

- Instrument: Advia 560 (Siemens)

- Metode: Flowcytometri

Se utførende laboratorium under Analytisk og biologisk variasjon