Renin, P

Renin er et enzym som dannes i de jukstaglomerulære celler i nyrene. Utskillelsen stimuleres av et lavt perfusjonstrykk i nyrene som ved hypovolemi, lavt blodtrykk og lav natriumkonsentrasjon. Også katekolaminer og sympatisk nerveaktivitet kan øke reninmengden i blodet. I blodbanen spalter renin proteinet angiotensinogen. Derved dannes det inaktive peptidet angiotensin I. Dette spaltes videre ved hjelp av angiotensin converting enzyme (ACE) til det aktive angiotensin II. Angiotensin II har en kraftig vasokonstriktorisk effekt og stimulerer utskillelsen av aldosteron fra binyrebarken.

Renin kan måles både som enzymaktivitet (plasma reninaktivitet) eller som stoffkonsentrasjon (direkte renin). Analyseresultater fra de to analyseprinsippene kan ikke sammenlignes direkte.

Måling av renin som enzymaktivitet:

Måling av plasma reninaktivitet er vanligvis en radioimmunologisk (RIA) eller LC-MS-basert analysemetode med manuell prøveopparbeiding. Analysen måler spaltingen av angiotensinogen til angiotensin I. Plasma reninaktivitet gir dermed et bedre mål på effekten og de fysiologiske virkningene av renin enn hva direkte renin gjør.

Måling av renin som stoffkonsentrasjon:

Direkte renin er en automatisert immunologisk analysemetode. Fordelen med måling av direkte renin er at det er en raskere og enklere analysemetode enn måling av plasma reninaktivitet. En klar ulempe med analysen er at reninkonsentrasjonen kan påvirkes av konsentrasjonen av angiotensinogen. For eksempel ved økt østrogennivå (som ved graviditet, lutealfase, eller tilskudd), øker plasma angiotensinogen-konsentrasjonen og reninkonsentrasjonen faller for å opprettholde Angiotensin II-konsentrasjonen i normalområdet.

Aldosteron/renin ratio:

Fysiologiske og patofysiologiske endringer i aldosteron og renin påvirker hverandre. Det er derfor nyttig å se på forholdet mellom de to analyttene. Det er sjelden indikasjon for å måle renin (eller reninaktivitet) uten samtidig vurdering av aldosteron.

Renin bør måles (sammen med aldosteron) ved utredning med tanke på sekundær hypertensjon. Analysen er også nyttig for utredning og oppfølging av pasienter med binyrebarksvikt og binyreenzymdefekter. 

Pasientforberedelse
Det er viktig å standardisere prøvetakingen. De viktigste forhold man må ta hensyn til er:

1. Medikamentbruk. ACE-hemmere, AT-II-blokkere og diuretika øker renin nivået, betablokkere og NSAIDs reduserer renin nivået. Ideelt bør pasienten nulle slike medikamenter; om behov kan non-dihydropyridin kalsiumblokker (f.eks verapamil) og perifer alfablokker (f.eks doksazosin) brukes. All bruk av medikamenter bør oppgis på rekvisisjonsskjemaet, inkl. P-piller.
2. Kroppsstilling. Det sympatiske nervesystemet aktiviseres ved overgang fra liggende til stående stilling og dette øker renin nivået.
3. Saltinntak (evt. måle døgnutskillelsen av natrium).
4. Hos kvinner øker angiotensinogen nivået i lutealfasen, ved graviditet, eller ved tilskudd av østrogen. Prøver bør derfor tas i follikkelfasen. Er pasienten gravid, må det skrives på rekvisisjonen.

Prøvetaking
EDTA-plasma. Prøven tas på et EDTA-glass. Glasset fylles helt og blandes ved å snu det opp ned 8-10 ganger. Prøven sentrifugeres i romtemperatur innen 30 minutter. Det er avgjørende at prøven ikke tas på nedkjølt glass eller kjøles ned på annen måte, pga. kryoaktivering av renin fra pre-renin! Plasma overføres til plastrør og fryses. Plasma sendes frosset til laboratoriet. Prøve til s-aldosteron tas samtidig ved utredning av hypertensjon.

Plasma renin stoffkonsentrasjon

Kommentarer til referanseområdene

Metodeavhengige verdier basert på oppegående/sittende pasienter. Noe lavere verdier hos liggende. Konferer utførende laboratoriums referanseområder. Reninaktiviteten er syklusavhengig hos fertile kvinner. Den er lavere under follikelfasen, stiger like før ovulasjonen og forblir på et høyere nivå under hele lutealfasen. Graviditet eller behandling med østrogener gir økt reninaktivitet. Ved restriksjon av saltinntaket i kosten øker reninaktiviteten i plasma mens den faller ved økt saltinntak.

En rekke tilstander kan påvirke reninaktiviteten. Prøvesvaret må derfor sees i sammenheng med samtidig målt s-aldosteron samt medikamentbruk.

Høye verdier kan sees ved tilstander som gir lavt perfusjonstrykk i nyrene som væsketap, ubehandlet binyrebarksvikt, nyrearteriestenose, paranchymatøs nyreskade, alvorlig essensiell hypertensjon, Bartters syndrom (kaliumtapende nyresykdom) og reninproduserende svulster (meget sjeldent). Bruk av diuretika, laksantia og ACE-hemmere gir både økt plasma reninaktivitet og plasma renin stoffkonsentrasjon. Bruk av østrogen gir særlig økt plasma renin stoffkonsentrasjon.

Lave verdier kan sees ved primær hyperaldosteronisme (lav s-kalium og høy s-aldosteron), blodvolumekspansjon og ødemer, samt ved inntak av mineralokortikoider, betablokkere eller lakris.