M93.2 Osteochondritis dissecans

• Osteonekrose av subkondralt ben der en benbit er sprengt ut. Det ostekondrale fragmentet kan ligge på plass, eller som et fritt legeme i leddet.
• Prevalens oppgis til 15–30 tilfeller per 100.000.
• Forekommer hyppigst i 15–40 års alder, men er en sjelden årsak til leddsmerter hos barn.
• Gutter affisert 2–3 ganger så hyppig som jenter.
• I noen tilfeller ser man familiær opphopning av lidelsen, og den er da vanligvis lokalisert til flere ledd.
• Totalt sett er kneleddet oftest rammet av osteokondritt, men også hofte-, ankel-, albue-, og ledd i foten kan affiseres.
  • Kne 75 %, ofte i laterale del av mediale femurkondyl
  • Albue 6 %, ofte i capitellum
  • Ankel 4 % særlig i talus
  • Andre ledd ca. 15 %

Kan gi kirurgikrevende sekundære artroser.

• Ukjent etiologi. Foreslåtte årsaker er gjentatte mikrotraumer, lokal iskemi etter skade, og genetisk predisposisjon.
• Traume er sannsynligvis den primære hendelsen og iskemi den sekundære.
• Juvenil osteochondritis dissecans ses ofte i sammenheng med høyt aktivitetsnivå, noe som kan disponere for gjentatte traumer som primære mekanisme.
• Etter traume(r) vil tilheling av subkondralt beinvev kreve revaskularisering via innvekst av kapillærer over frakturlinjen. Hvis dette ikke skjer får man et fokalt område med hypovaskularitet som vil medføre beinnekrose, og påfølgende kollaps.
• Smerter vil forverres ved fysisk aktivitet.

Ofte sparsomme kliniske funn. Hevelse, låsninger, og palpasjonsømhet kan foreligge. Leddnært muskelsvinn kan forekomme.

• Affeksjon av kne kan gi knesmerter, låsningsfenomen, hevelse, sviktfølelse
• Affeksjon av hofte kan gi intermitterende skarpe og sviende lyskesmerter
• Affeksjon av ankel kan gi sterke smerter med låsninger i valgusstilling og spasmer i muskulatur. Låsningene utløses ofte av plantarfleksjon, og oppheves ved å riste ankelen.

Røntgen

• Røntgenbilder kan se normale ut ved osteokondrale lesjoner og i måneder etter at symptomene på ostekondritis dissecans har debutert.
• Røntgen kan være diagnostisk hvis det løse fragmentet inneholder en benkjerne.
• Røntgen viser avflatet leddflate og subkondral sklerose, senere demarkert osteokondritt .
• I sluttstadiet ses defekt i leddflaten og løst legeme.

Annen bildediagnostikk

• CT kan være et alternativ når røntgen er negativt, kanskje særlig i ankelen og foten (talus).
• MR er en langt mer sensitiv undersøkelse enn både røntgen og CT, og det er funnet en sensitivitet på over 90 %.
• Ultralyd er mest aktuelt i kneet og albuen.

• Samtlige mistanker om osteochondritis dissecans bør konfereres med ortoped.
• Der fragmentet sitter på plass i leddbrusken er behandling konservativ ved å avlaste til smertegrense.
• Ved større utbredelse er det indisert med avlastning i gips.
• Barn og unge med ikke ferdig utvokst skjeletter klarer seg ofte uten operasjon.
• Pasienter med store lesjoner og intraartikulære benlegemer trenger vanligvis operasjon.

• Alle pasienter med mistenkt osteochondritis dissecans bør konfereres med ortoped.
• Behandlingstiltak vurderes og følges opp av ortoped, med mindre annet avtales.
• Dette er spesielt viktig der det gjelder yngre individer uten utvokst skjelett.
• Dersom ostekondrittlegemet er stort og ligger i ostekondrittsengen, vil man oftest forsøke å refiksere legemet.
• Ved mindre ostrekondritter fjerner man det løse legemet og borer opp defekten for å fremskynde dannelse av bein og fibrøs brusk.

Gjøres ev. etter avtale med ortopedisk avdeling.

• Prognosen er stort sett god ved osteochondritis dissecans, men ved større lesjoner vil det kunne utvikles sekundær artrose.
• Komplett tilheling ses hyppigst blant de med ikke-utvokst skjelett. Disse har en tilhelingsgrad på ca. 95 %.

Tilstanden har stort sett en god prognose

NEL