Digoksin

Digoksin er et digitalisglykosid som brukes ved noen typer av hjertesvikt og ved kroniske supraventrikulære arytmier med rask ventrikkelfrekvens, hovedsakelig atrieflimmer. Virkningen er økt kontraktilitet som følge av økt kalsiuminfluks i hjertemuskelceller samt redusert eksitabilitet og impulsledning i hjertets ledningssystem trolig på grunn av økt kolinerg og redusert adrenerg aktivitet. Absorpsjonen av digoksin er vel 60 % for tabletter og ca. 75 % for mikstur, men med variasjon fra person til person. Digoksin absorberes raskt. Terapeutisk effekt inntrer 30-60 minutter etter peroral administrering. Maksimal virkning etter 4-6 timer. Digoksin blir i liten grad metabolisert, og hos personer med normal nyrefunksjon utskilles ca. 75 % uendret i urinen. Halveringstiden for digoksin i plasma varierer med alder og nyrefunksjon: Ca. 60 timer hos premature, 35-45 timer hos normale nyfødte, 18-25 timer hos småbarn, ca. 36 timer hos større barn, og 26-45 timer (gjennomsnittlig 38 timer) hos voksne. Eldre har ofte betydelig lengre halveringstid og lavere dosebehov. Voksne pasienter med anuri har halveringstider på gjennomsnittlig 4,4 døgn. I plasma er 20-25 % av digoksin bundet til proteiner, hovedsakelig albumin. Digoksin er substrat for legemiddelpumpen p-glykoprotein. Legemidler som kan hemme funksjonen til p-glykoprotein og dermed redusere eliminasjonen av digoksin inkluderer amiodaron, ketokonazol, itrakonazol, erytromycin, klaritromycin, ciklosporin, saquinavir, indinavir, ritonavir, verapamil og diltiazem. Vanlige symptomer og tegn på intoksikasjon er trøtthet, kvalme, oppkast, synsforstyrrelser som endret fargesyn, hyperkalemi og ulike hjertearytmier, spesielt ventrikulære ekstrasystoler, bradyarytmier og hjerteblokk.

Terapikontroll, mistanke om bivirkninger, intoksikasjon, manglende effekt, kontroll av etterlevelse, mistanke om interaksjon, bruk av doser utenfor anbefalt område og medisinsk-juridiske forhold.

0,6-1,3 nmol/L

Det terapeutiske området for digoksin gjelder ved hjertesvikt og sinusrytme, hvor digitalisglykosider vanligvis ikke er indisert som første- eller annenhåndsmidler. Terapiområdet er basert på resultatene fra en stor klinisk studie av digoksin i kontinuerlig langtidsbehandling av hjertesvikt med sinusrytme (1) som viste at lave digoksinkonsentrasjoner (0,6-1,2 nmol/L) var assosiert med bedre overlevelse enn konsentrasjoner >1,2 nmol/L. Kliniske erfaring tilsier at det kan være behov for noe høyere konsentrasjoner ved kronisk supraventrikulær takyarytmi, som er den vanligste indikasjon i Norge, enn ved hjertesvikt med sinusrytme, men store studier ligger ikke til grunn for terapiområdet på denne indikasjon. Ved konsentrasjoner over det angitte terapeutiske området er nøye oppfølging av klinisk effekt og måling av serumkonsentrasjon spesielt viktig for å unngå toksisk effekt. Risikoen for toksisitet antas å øke betydelig ved digoksinkonsentrasjon >2,5-3,0 nmol/L. For mer informasjon om forgiftning, se informasjon fra Giftinformasjonen.

Det er en betydelig overlapping mellom terapeutisk og toksisk område på grunn av interindividuelle forskjeller. Akutt hjerteinfarkt, myokarditt, hypotyreose, hypoksi, hypokalemi, hypomagnesemi og hyperkalsemi øker følsomheten for digoksin. Ved hypertyreose ses redusert effekt. På grunn av den lave binding av digoksin til serumalbumin er det ikke nødvendig å ta hensyn til albuminkonsentrasjon i serum ved vurdering av målte konsentrasjoner.

Feilkilder

Metabolitter av digoksin kryssreagerer i varierende grad med digoksin i ulike analysemetoder. Avhengig av om metabolittene har kardial effekt, kan de ulike analysemetodene derfor måle falskt for høy eller falskt for lav «digoksin-aktivitet». Endogene digoksinliknende faktorer kan gi falskt for høye verdier. Dette forekommer i sera fra normale nyfødte, gravide i 3. trimester og pasienter med nyre- og/eller leversvikt. Etter administrasjon av digitalisantistoff ved forgiftninger vil serumkonsentrasjonsmålinger gi falskt for høye verdier av digoksin i 1-2 uker.